Våren hadde på nytt begynt, og for andre gang i mitt korte liv, befant jeg meg tung med barn. Fuglekvitter lød gjennom trærne, og vinden suste varsomt over åkrene og bakkene og bar med seg søte og rene, friske vårlige dufter. Musikk for mine nesebor og lunger. Et par ensomme flekker snø, omringet av sølv innfatninger av smeltende is, lå hist og her som siste tegn på vinteren. Dog vinteren har vært en årstid vi alltid har blitt berøvet. Innestengt, lenket fast i små båser. Ikke en gang plass nok til å snu seg rundt. Hver vårgry ble vi drevet ut igjen. Mot gress og sol, og fremfor alt, fornyet håp.

Inne i meg, kjente jeg mitt barns innskrenkete bevegelser. Dets gradvis økende utålmodighet, som nennsomt advarte meg om den tilstundende fødselen. Med oppmuntring sendte jeg ut følelser av kjærlighet, å være tålmodig, å vente. Ikke ennå.

Mine tanker, uten ord, men allikevel tanker, trakk seg tilbake til tildragelsene fra året før... Våren var såvidt kommet i gang og etter en altfor kortvarig stund ble mitt første barn fratatt meg. Hvem vet hvilke skjebne ventet henne. Jeg sørget tapet i mange uker. Søkte etter henne, ropte på henne. Til ingen nytte. Aldri så jeg henne igjen...

Men dette var det foregående året, og selv om jeg forsatt husket det, (dog hvordan kunne jeg egentlig glemmer det?), hadde tid spilt sin rolle. Såret fra dette traumatiske tapet ble langsomt helbredet.. Det er et hardt og fryktelig liv jeg har levd. Jeg har bare kunnet finne glede i enkle ting. Jeg led ikke alene. Mine søstre tilbød varme og blidhet, skjønt deres omstendigheter var sannelig ikke på hvilken som helst måte bedre enn min. Også de gjennomgikk traumaet av å miste sine barn til de ubarmhjertige menneskene. Men jeg ville ikke gi meg. Jeg kunne ikke. Jeg hadde håp.

Om høsten, før vinden ble kjølig og vi på nytt ble ført inn i båsen, kom den nye. Han var ikke som den med knudrete hender. Snarere virket han mer velmenende og aktsom. Han brølte ikke, og hans røst viste ingen opphisselse. Hans ord var trøstende og oppmuntrende, og det strålte vennlighet fra ham. Han besøkte oss hver dag og ga oss forsikrende myke ord, mens han klappet oss på nakken. Han festet de plastiske rørene til juret med mye mer forsiktighet og hensyn. Skjønt jeg var alltid glad når dette var forbi. Det var aldri en behagelig opplevelse å bli melket. Tvert om var det en kald og frustrerende affære, for selv om jeg er ubegavet og uten ord, vet jeg hva jeg gikk glipp av, og hvem som egentlig skulle har fått denne væsken.

Jeg var sikker på at han kunne hjelpe. Han ville forstå. Så når tiden nærmet seg, forlot jeg stille flokken, og satte kursen mot elven, hvor jeg så at han jobbet i engen ved siden av. Han så opp fra arbeidet.

" Å.. Hei hei Dagros.. du skremte meg.. Hva gjør du her borte? Du bør ikke være her.. kom igjen nu, tilbake med deg.."

Selvfølgelig forsto jeg ikke hans ord, men hensikten var tydelig, han ville at jeg skulle snu meg om og dra tilbake. Han dyttet meg varsomt, og slo meg bestemt på siden, forsøkte å få meg til å vende tilbake. Men hans røst var verken streng eller skarp, så jeg ble stående. Fødselen var forestående.

"Kom igjen nu Dagros, ikke vær en dum jente, jeg har ikke hele dagen.. må jobbe.. forstår du ikke det? Snu deg om og dra nu, snill pike!".

Mer vennlige ord, og forsiktige forsøk på å få meg til å snu, men det virket som om han brydde seg ikke så særlig over tilstedeværelse, så jeg ventet og flyttet meg ikke.

"Ok, bli om du absolutt må, men vær forsiktig og ikke kom for nær. Det er farlig det her, forstår du?"

Han begynte på nytt å jobbe, plystret tilfreds, og etter en stund glemte han mitt nærvær.

Etter et bel begynte ting å skje i meg. Ganske raskt, og uten problemer, kom min sønn til verden. Blodig, liten og hjelpeløs. For at han kunne puste uhemmet slikket jeg neseborene og munnen hans, og renset også rundt ørene. Min sønn. Ingen kunne nekte kjærlighetsbåndet som knyttet oss sammen. Jeg luktet på ham, vasket ham, og var glad i ham. Jeg flyttet meg nærmere og småpuffet ham mot juret. Han fant spenen og tok sin første smak på den rike melken. Dette var noe som jeg hadde gått glipp av, en varsom kalvs tunge ved mitt jur. Jeg rautet med jubel.

"Ja.. Hei Dagros... Neimen.. Hva har vi her?! En liten oksekalv! Du har vært flink Dagros, vi får sikkert en god pris for han.. Vi burde kanskje avslutte for dagen eh?.."

Han plukket opp min sønn, satt ham på akslene og satte kurs mot bygningene. Min sønn ble redd, men jeg trøstet ham, slikket ham på halsen og rautet varligt for å forsikre ham at alt var i orden. Jeg fulgte etter dem, og følte meg stolt og glad. Han ville passe mitt barn, sørge for at ingen tok den fra meg. Jeg var sikker.

Etter en stund, nådde vi bygningene, og porten som skilte dem fra engen. Han åpnet porten og gikk gjennom.. Men hva skjedde? Han stengte igjen porten etter seg, og sperret veien for meg..

"Kom deg hjem nu jente. Tilbake til flokken, du har gjort din jobb.. Jeg skal komme og hilse på deg når du skal melkes"

"Møøø"

Han gikk fra meg, og forsvant bak en mur med min sønn. Jeg ble stående der, hvor jeg kunne høre at min sønn gråt, ropte på meg. Redd og forvirret. Jeg rautet tilbake, og søkte forgjeves etter en måte å komme meg gjennom gjerdet. Til slutt ble jeg drevet vekk av en hund, og av ham med knudrete hender, og jaget til båsen hvor jeg ble melket. Sjokk. Blodet raste i årene mine, og jeg var alvorlig stresset. Jeg måtte tilbake til bygningene! Hvordan kunne dette skje meg? Hvorfor? Hva hadde jeg gjort? Hva hadde min sønn gjort? Hva hadde vi gjort for å fortjene dette?

Den følgende dagen besøkte jeg bygningene på nytt. Rautet høyt etter min sønn. Men intet svar. Jeg dro tilbake ditt i flere døgn, men til ingen nytte. Til slutt ga jeg opp alt håp om å se ham igjen, og vendte tilbake til livet med flokken. Ut hver morgen, med mine søstre som forsto mitt tap. Kanskje du nekte å tro dette, men mine søstre forsto. For de hadde selv opplevd det samme traumaet.

Sommeren kom, og på nytt befant jeg meg festet til voldtektsstativet. En overvokst brun okse med hvite dropler besteg meg. Klossete og brutalt, og forplantet sin sæd inne i meg. Dog vil jeg raskt føye til at jeg aldri følte, eller føler noe som helst nag til oksen. Hvordan kunne jeg? Hans lodd var med sikkerhet lik min, dette er jeg overbevist på. Alt jeg følte var en frustrert medynk. For oss begge. For meg selv. Dette har vært et hardt og frykteligt liv.

Livet fortsatte som vanlig. Den nye klappet meg på halsen, og snakket mykt til meg, mens han satte på melkemaskinen. Slik som han pleide å gjøre. Men da forsto jeg at han ikke var noe bedre enn han med knudrete hender. Det var ikke lenger behagelig når han tok på meg, men brakte heller frem følelser av sinne og frustrerende tap.

Omsider skiftet årstiden på nytt... Vinden kom og bar med seg kald luft, og noen bestemte seg for at vi skulle flytte inn i fjøset igjen. I våre små båser. Hvis ikke du har bodd i en selv, kan du ikke være i stand til å forstå hvor vond en opplevelse dette er. Man vet ikke når en dag slutter og den neste begynner, og bare den underlige belysningen, og de regelmessige melkestundene gir tegn på at solen fortsatt beveger seg ute. Dagene tilbrakt innestengt var uten tvil de langvarigste.

For tredje gang i mitt korte liv, følte jeg et nytt liv vokse inne i meg, som tok langsomt form. Dette bare førte til at jeg ble enda mer stresset. Jeg måtte være ute under fødselen, for å gjemme mitt barn et eller annet sted. Ja, for nå hadde jeg begynt å klekke ut en plan. Selvfølgelig ville jeg ikke at mitt barn enda en gang skulle bli tatt fra meg.

Våren kom, og vi ble gjetet ute. Ikke noe tegn på at vinter hadde besøkt oss, ingen avslørende snøflekker. Kanskje været hadde vært mildt, eller kanskje vårt opphold i fjøset hadde vart lengre enn året før. Men hva vet jeg om vintre? Bare følelser, tapte minner, jeg kan ikke forklare. Vi sparket med beina og pustet ren luft. Så fint å endelig være ute igjen! Dog snart oppdaget vi at vårt område på nytt var blitt minsket. Et elektrisk gjerde hadde blitt satt opp, som sperret veien til engen ved elven.

Noen få uker senere og fødselens stund nærmet seg. Kanskje imorgen, tenkte jeg når jeg la meg ned for å sove i engen. Det gjorde godt å kunne sove ute. Å kunne høre vinden, insekter, og mine søstre som pustet lett ved siden av meg. Ikke ennå små'en. Tung, med forventninger, sendte jeg mitt barn følelser av kjærlighet og oppmuntringer..

Den følgende dagen følte jeg at fødselen kunne skje hvert øyeblikk. Jeg ventet til en god anledning, og snek meg unna. Satte kursen for trærne. Jeg søkte en stund, og til slutt fant jeg et passende sted. Ingen hadde sett meg. Jeg fødte. En sønn. Vakker og sterk, men liten og redd. Jeg slikket ansiktet rent, og tilbydde mitt jur. Av frykt for at noen skulle oppdage mitt fravær turde jeg ikke bli der lenger, og dro fort tilbake til flokken.

Senere, samme dagen, kom de 2 menneskene på besøk..

"Ser ut som om Dagros har kalvet Frank"..

"Ja, virker sånn. Kan ikke se den noen sted. Hun har sikkert gjemt den et eller annet sted. De gjøre det av og til. Listige djevler. Hold øye med henne, hun kommer helt sikkert til å dra tilbake til den senere.".

"Det skal jeg gjøre. Hvor har du gjemt din lille, heh, Dagros? I skogen kanskje? ... Jeg går og mater hønene, så forsetter jeg å arbeide på traktoren..."

"OK, jeg begynner å lesse grisene på lastebilen. Ser deg rundt omkring klokken 15.."

Jeg visste ikke om de mistenkte noe. Kanskje de ikke engang var klar over at jeg hadde vært gravid. Hvordan skulle jeg vite hvor mye de skjønte. Jeg tygget drøv med mine søstre, og forsøkte å roe meg ned. Natten senket seg over oss, og det ble mørkt. Bare da tok jeg sjansen på å snike meg vekk fra flokken, og våget meg å finne mitt nyfødte barn. Jeg fant ham der hvor jeg forlot ham. Han satt der, gråt og ropte på meg. Jeg gned mulen forsikrende inn mot hans hals. Han drakk seg tørst fra juret. Uten tvil var han forvirret over hvor jeg hadde vært, og hvorfor jeg hadde gått fra ham. Jeg slikket ham, og flyttet meg nærmere for å gi ham min varme..

Men et eller annet var på ferde.. Bevegelser bak meg.. En søster kanskje? Jeg snudde om, og ved månelyset, så jeg de to tobente som kom mot oss gjennom trærne.

"Her har vi dem Petter. Burde ha visst at de var her et eller annet sted. Ikke den første gangen at dette har skjedd forstår du. Helvetes ku altså, får oss til å komme ut midt på natta. Tar du kalven, så skal jeg får Dagros tilbake til engen."

"Møøø".

"OK.. Virker som om vi ha fått oss enda én oksekalv. Kommer til å få en del penger for han. Kom da små'en, jeg skal ikke skade deg.."

"Møøø".

Hva skjedde? Den ene tok mitt barn, satte det på skulderen, og begynte å bære ham vekk fra oss. Jeg forsøkte å følge, men den andre sperret veien for meg. Han ville at jeg skulle tilbake til flokken. Min sønn ropte på meg, og i panikk klarte jeg å komme unna han som sperret veien. Jeg løp etter min sønn, men fant ikke noen lett måte å komme gjennom trærne. Til slutt klarte jeg å befri meg fra skogen, men da var det allerede for sent. Mannen og min sønn var nesten kommet frem til gjerdet, og når jeg var kommet så langt, var de allerede gått inn i bygningene..

Jeg gråt. Jeg rautet. Jeg brølte. Tro meg, disse var tragiske tider. Har du noen gang hatt et barn som ble tatt fra deg? Og ikke kunnet gjøre noe som helst for å hindre det? Selv om jeg ikke kan snakke, var min opplevelse ikke mindre smertefull.

Ukene gikk. Jeg så aldri min sønn igjen. Hva slags liv er dette jeg har hatt? Hvorfor? Hva har jeg gjort?.. På min egen måte har jeg stilt disse spørsmål, men finner ikke noe svar.

4 kalver har jeg hatt i dette liv. Hver av de har blitt tatt fra meg. Den konstante irritasjon av plastrørene fra melkemaskinen på mitt jur har flere ganger ført til sykdommer og betennelse. Mine spener er bestandig ømme. Jeg har stadig magesmerter, og selv om jeg bare har opplevd 5 somrer, føler jeg meg gammel. Melken er løpt tørr. Etter flere timers kjøring i et stort kjøretøy i sprengvarme, sammen med mange av mine søstre, står jeg nå i et stort hvitt bygg. Her lukter det frykt og tortur. En av mine søstre besvimte under reisen, og jeg så med redsel på mens de tobenter slo henne for å få henne til å stå opp igjen. Jeg har også blitt slått med en metall stang og har et skadet bakbein, så har det vanskelig for å holde meg stående. Jeg er skrekkslagen. Jeg vet hva som vil skje. Jeg kan se blodflekkene på gulvet, og på de tobentes forklær. Jeg kan høre fjerne søstre som skriker i redsel. Aldri har jeg hørt en søster rope ut på den måten. Rystende. Jeg står her vettskremt, og frykter min skjebne.

Ja, jeg har virkelig levd et meget hardt og fryktelig liv.

Anne sitter ute i parken, spiser skiver med salami, og drikker melk fra en liten kartong. Plutselig ser hun et kjent ansikt..

"Neimen, hei Ove, takk for sist. Hva gjør du her på disse kanter?"

"Nei, jeg er bare ute og handler litt jeg. Har invitert Bente og Frode ikveld, og har tenkt å lage en skikkelig biff med løk middag... Har du lyst til å bli med? Har plass til flere jeg."

"Torsdag idag sant.. nja.. Takk.. har ikke noe andre planer jeg.. hvorfor ikke.. Jeg kan ta med meg noe å drikke, og kanskje litt is til dessert."

"Kjempe flott. Vi skal ha det kjempe koselig.. Jeg må skynde meg, har ikke så mye tid på meg forstår du.. Kan du komme kl.19?"

"Klart det."

"OK.. vi sies.. må dra, ha det!"

"Ha det.."